• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

NEW YORK: - President Obama satte i gang den amerikanske, militære intervensjonen i Libya idet han lovet to tydelige trekk ved operasjonen. Dette skulle bli en ekte internasjonal innsats, med USA som hovedaktør i innledningen, men deretter i en støtterolle (etter dager og ikke uker). For det andre skulle den direkte amerikanske operasjonen være omhyggelig begrenset både i tid og omfang, med ordene til talsmann for Det hvite hus, Jay Carney.

Men to uker senere kan vi allerede se presset - mest i Washington - på presidenten for å forandre kurs på begge områder. Nå er han i ferd med å påta seg et bredt ansvar for Libya, og de amerikanske militærstyrkene engasjerer seg i en bredere luftkampanje. Dette er en utvidelse av oppdraget, og det er en dårlig idé.

Legg merke til dreiningen i retorikken, fra presidentens nøye utformede ord i begynnelsen av operasjonen til hans mye mer ekspansive tale mandag, da han understreket Amerikas ledende rolle, selv da fakta ikke egentlig tillot det. Legg merke til at luftangrepene på Moammar Gaddafis styrker nå strekker seg langt utover å beskytte sivile, og at de tydelig trappes opp i håp om å skaffe en slags rask seier.

Hvis administrasjonen ikke er forsiktig, kommer dette til å ende et helt annet sted enn det som opprinnelig var hensikten.

Presidentens tale var et kraftfullt, velargumentert forsvar for den amerikanske innblandingen i Libya, og la fram de beste humanitære, strategiske og politiske argumentene for hvorfor USA ikke kunne stå stille og ikke gjøre noe mens Gaddafis styrker massakrerte de libyske opprørerne. Dessuten ba USAs beste allierte om hjelp.

Men Obama gjorde lite for å drøfte det sentrale, strategiske gapet i sin politikk overfor Libya mellom dens langtrekkende mål - å fjerne Gaddafi - og dens skarpt avgrensede militære midler. Det er bare to måter å lukke dette gapet på - å trappe opp midlene, eller begrense målene.

Amerikanske statsmenn har alltid eksperimentert med bruken av begrensede militære midler for å støtte utenrikspolitiske interesser som er viktige og verdt å engasjere amerikansk makt for, men ikke vitale. Fra Barbaresk-krigene (utkjempet mot Barbaresk-statene, som omfattet deler av dagens Libya) til kanonbåtdiplomati i Asia til de mange militære intervensjonene de siste tiårene (Grenada, Libanon, Somalia, flyforbudssonen over Irak, Bosnia, Kosovo), har USA ofte prøvde å finne måter å bruke sin militærmakt på uten å gå til full krig.

Noen var mer vellykkede enn andre, men i alle tilfellene var den sentrale oppgaven å finne balansen mellom målene vi etterstrebet og midlene vi var villige til å bruke. Den gangen vi ikke stilte spørsmål om kostnadene og ganske enkelt trappet opp midlene, endte vi i Vietnam.

Tendensen for en president er å bli presset til å oppnå en avgjørende seier, uansett hva det koster, uansett om vitale eller mindre viktige interesser står på spill. Presidenter vil gjerne være ledere for store saker, og oppdraget i Libya er utvilsomt en god sak. Men jo mer storslått retorikken og målene er, jo bredere blir det militære oppdraget.

Og da tar USA ansvaret for Libyas skjebne - et land i rivning mellom stammer, som mangler sterke institusjoner og et sivilt samfunn, og som er ødelagt av fire tiår med Gaddafis galskap. Vil vi virkelig ha ansvaret for dette, og det for det meste alene? Er det slik en dum idé at andre bør engasjere seg? En liberal kommentator bemerket klagende at mengden i Benghazi ropte Sarkozy! og ikke Obama! Det er åpenbart ikke nok at Libya blir reddet; det er vi som må redde dem, for til sjuende og sist dreier dette seg om oss, ikke om dem.

Washington håper nå at litt mer militær makt vil fjerne Gaddafis regime. Jeg krysser fingrene. Men det ville være mye mer fornuftig å planlegge for andre sannsynlige resultater, mens man fortsetter å håpe på det beste. Den militære operasjonen avverget en massakre. Man kan fortsette å presse, isolere og begrense Gaddafi med mange midler.

Clinton-administrasjonen erkjente på Balkan at den ikke var villig til å betale prisen en regimeendring i Serbia ville koste. Derfor overlevde Slobodan Milosevic aksjonene i Bosnia og Kosovo, som likevel ble betraktet som vellykte, og Milosevic ble senere avsatt av sitt eget folk. Begrensede intervensjoner kan ha begrenset suksess, men de kan også unngå katastrofale fiaskoer.

Dette er ikke macho nok for alle. Hvis du skal ta Wien, så ta Wien, tordnet spaltisten Charles Krauthammer. Ordene er Napoleons, en egosentrisk, gal diktator som invaderte de fleste av sine naboer. Tørsten etter total seier fikk ham til å gape over for mye, ofre hundretusener av sine soldater, lide et ydmykende nederlag og ende i eksil på en øy. Hvis jeg var Obama, ville jeg se bort fra den modellen.